Vi har ferie her på Levanger, det er over 30 grader, og deilig sommervær. Men en stor sky har skygget for dagen vår her i Trøndelag i dag. For noen dager siden fikk vi beskjed om at oppdretteren til Stella lå på sykehuset, og i dag fikk vi vite at hun hadde sovnet inn.
Det er så trist, for Nina var et stort forbilde for meg som hundemamma. Jeg kunne spørre Nina om alt, og hun hadde svar. Hun levde og åndet for hundene sine, alle valpene og også Stella-mi som hun hadde en spesiell plass til i hjertet sitt.
Til høsten skulle Nina hjelpe oss med å sette valper på Stella, hun hadde en hanne klar til oss, og hun skulle hjelpe oss med alt det praktiske. Vi gledet oss sånn til å møte Nina til høsten, se hvordan Stella reagerte når hun fikk se henne igjen, se igjen den første mammaen sin.
Det blir ikke noe av dette nå.
Det gjør meg så trist at Nina ikke fikk flere år av livet, hun var så ung og hadde så mange jern i ilden.
Jeg har egentlig ikke ord for hvor urettferdig jeg synes dette er.
Men det som gjør meg glad er at jeg fikk videreformidlet en siste hilsen til henne mens hun lå på sykehuset, og det gjør meg godt.
Runa spurte meg i dag: "Mamma? Er Nina i himmelen nå?"
"Ja, det er hun" svarte jeg.
"Da håper jeg Gud passer på henne" sa min lille prinsesse da, og jeg måtte si meg enig i det.
Stella sender en siste hilsen til Nina,
som var den første mammaen hennes.
Jeg heter også Nina, og vi drømmer om at vi skal få en valp en dag som vi kan kalle Nini, oppkalt etter første og siste mammaen til Stella.
